Nå har jeg gjort det, gått tilbake til gamle vaner. Feige vaner er det, vaner som ikke løser noen ting... Jeg orket ikke tanken på å gå på skolen, det knøt seg i magen min, jeg ble kvalm da jeg spiste frokost. Derfor skyldte jeg på forkjølelsen min og ble hjemme; som om det skulle løse alt!?!
Nå føler jeg meg helt dust, er det virkelig mulig å være så idiotisk dum og tapersk som jeg nå er?
NEI, nå får det være nok!
Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å manne meg opp til å gå på skolen igjen i morgen, men jeg skal klare det!! I morgen er det duket for en åtte-timers skoledag før jeg skal rett på jobb. Det er mest på grunn av jobben jeg skal gå, jeg er en rastløs type og bare må ut av huset, og jobben er holdepunktet i hverdagen min. Skulle egentlig ønske at jeg kunne gi slipp på skolen og gå på jobb hver dag i stedetfor! Det hadde absolutt vært det beste!!
Dette kan ikke skje;- utdannelse må du ha! Det sier jo alle...
Frihet er en viktig ting for alle mennesker, ALLE må ha frihet! I "situasjoner" som min, får man en følelse som minner om alt annet enn frihet. Du føler deg som et dyr tvunget til en dårlig skjebne uten mulighet til å komme deg unna. Det er ingen god følelse...
Å rømme fra det hele er ingen varig løsning, det vet jo alle, men enkelte ganger er det det eneste man får seg til å gjøre!
Ikke har jeg noen følelse av at det hjelper, det eneste denne flukten fører til er at det blir enda vanskeligere å komme tilbake. Likevel skjer det, nå på vg1 akkurat på samme måte som i 3-7klasse....
Jeg er en dust sier jeg til meg selv nå i kveld. Ikke rart ting er blitt som de er blitt... Jeg er ei talentløs jente uten mening med livet, kun en ting er jeg, FEIG!
På jobben sier det at jeg er kjempeflink, at jeg er pliktoppfyllende, effektiv og hyggelig. Hyggelig å høre tenker jeg og smiler, men innerst inne sier en stemme til meg: "Det er ikke det de mener, det vet du! Du er ikke verdt noe for noen!"
Jeg tror ikke på det positive folk sier til meg lenger, selvtillitten min er borte, om den noen gang har eksistert så har den nå krympet ned til å bli et lite sandkorn blandt de iskalde stenene liggende på alle verdens strender...
onsdag 11. februar 2009
tirsdag 10. februar 2009
I en bølgedal
Akkurat nå føler jeg meg helt lost!
Det er absolutt ikke første gang, men det er første gang på over tre år at jeg har latt ting gå så langt innpå meg som nå. Aldri har jeg hatt mange venner, etter 11 år på skole kan jeg enda ikke skryte av det, men at jeg har økt antallet gjennom årene, det er sikkert. HELDIGVIS!
Det er ikke det at antallet har noe å si for meg, det som teller er at du har noen som virkelig bryr seg om deg og tar deg for den personen du er! DET har ikke alltid vært tilfelle, og det har ført til at jeg rett og slett begynner å bli redd for hvem jeg betror meg til, jeg har vært borti så mange falske "venner" at jeg snart mister troen på at noen bryr seg om meg i det hele tatt...
For meg var barneskolen som et endeløst mareritt, ikke hadde jeg gode venner (eller venner i det hele tatt), ikke ble jeg sett og ikke ble jeg tatt hensyn til, men å bli herset med, DET var jeg god nok til. Dette er en lang stund siden nå, og ettersom tiden har gått og jeg har fått noen gode venner har jeg på en måte klart å legge dette bak meg. Det har vært alt annet enn lett, men jeg har klart det!!
Helt fram til nå... Nå har jeg begynt på vgs, noe jeg innerst inne hadde gledet meg til fordi jeg tenkte at folk nå hadde klart å bli mer åpne for nye bekjentskaper, nye mennesker! Jeg HÅPET at dette var tilfelle, noe jeg nå har merket meg at det ikke er.
Folk er ikke interessert i å møte nye mennesker som kanskje er litt en annen type enn en selv, det de vil er å møte sine venners venner og bli kjent med dem.
Etter et halvt år er jeg nå gått tilbake til gamle triste tanker, jeg føler meg helt LOST, fortapt i elendigheten jeg fører med meg hvor enn jeg går
I klassen hvor jeg går nå har jeg tre virkelig gode venner, venner som betyr alt for meg! De holder motet mitt oppe og er der for meg; -vi er der for hverandre. Det som gjør at jeg nå er kommet ned på bunn igjen, er at jeg også nå har kommet borti en gjeng med falske mennesker som til tider later som de bryr seg, mens de for det meste behandler meg som luft. Det første du opplever og tenker i en ny klasse er "Jess, endelig er det noen som bryr seg om meg, noen som vil bli kjent med hvem jeg virkelig er og godtar meg!" Noen dager senere innser du at neida, de ville nok ikke det likevel, i dag er jeg visst ikke noe verdt for dem likevel. Du føler deg som et null, en dust, en sprukken boble som ikke lenger eksisterer.
Andre igjen har jeg ikke pratet med i det hele tatt, de har ikke sett meg, de har null interesse for hvem jeg er. Jaja, tenker jeg, de kjenner vel folk fra barneskolen som sier jeg er et null, en person som ikke er verdt å kjenne. Da må de vel bare få lov til å være sånn da...
Som sagt, nå er jeg nådd bunnen! Jeg er lut lei av å være luft for de fleste, jeg vil endelig få vise hvem jeg er! Jeg orker ikke mer av verden rundt meg, spesiellt ikke skolelivet, jeg vil bort, jeg vil slutte! Ikke slutte på skolen fullstendig, nei, jeg vil bare slutte på skolen hvor jeg går nå, komme meg vekk og starte på nytt et annet sted der ingen kjenner meg og kan høre på alle andres negative tanker om meg, hvorfor skal andre hele tiden si sine meninger om en? Kan man ikke bare la folk få sitt eget inntrykk!
- Du må tenke på alt det positive, får jeg høre fra hver eneste person jeg prater med om dette. Men NEI, jeg klarer det ikke lenger! Jeg har jo et liv utenfor skolen, og det er jo flott, jeg har en jobb jeg trives kjempegodt med, helt supre kollegaer og alt er bra. Jeg har alltid ønsket meg en hund, og det har jeg fått, vennene mine fra ungdomsskolen er der når jeg trenger dem, og omvendt. Det er dette som gir meg styrke og gnist! <3 Det finnes jo positive ting i mitt liv, men når ting ikke er bra på skolen, som opptar så mye av min tid, klarer jeg ikke lenger å være glad hele tiden. Jeg går mye rundt i min egen verden og tenker, kanskje det ville vært bedre om jeg forsvant fra jordens overflate eller ble borte på en øde øy til livet var over?
Tenker jeg på skolen og menneskene der, får jeg en stor klump i magen og føler meg uvel. Skal jeg opp om morgenen og inn på bussen holder jeg på å svime av, jeg blir kvalm hver dag jeg ser jentene fra barneskolen og tenker på hvordan jeg ble behandlet, selvopptatt føler jeg meg nå, SELVOPPTATT skriker de evinnelige stemmene inne i hodet mitt... Er det det jeg er?
Det er absolutt ikke første gang, men det er første gang på over tre år at jeg har latt ting gå så langt innpå meg som nå. Aldri har jeg hatt mange venner, etter 11 år på skole kan jeg enda ikke skryte av det, men at jeg har økt antallet gjennom årene, det er sikkert. HELDIGVIS!
Det er ikke det at antallet har noe å si for meg, det som teller er at du har noen som virkelig bryr seg om deg og tar deg for den personen du er! DET har ikke alltid vært tilfelle, og det har ført til at jeg rett og slett begynner å bli redd for hvem jeg betror meg til, jeg har vært borti så mange falske "venner" at jeg snart mister troen på at noen bryr seg om meg i det hele tatt...
For meg var barneskolen som et endeløst mareritt, ikke hadde jeg gode venner (eller venner i det hele tatt), ikke ble jeg sett og ikke ble jeg tatt hensyn til, men å bli herset med, DET var jeg god nok til. Dette er en lang stund siden nå, og ettersom tiden har gått og jeg har fått noen gode venner har jeg på en måte klart å legge dette bak meg. Det har vært alt annet enn lett, men jeg har klart det!!
Helt fram til nå... Nå har jeg begynt på vgs, noe jeg innerst inne hadde gledet meg til fordi jeg tenkte at folk nå hadde klart å bli mer åpne for nye bekjentskaper, nye mennesker! Jeg HÅPET at dette var tilfelle, noe jeg nå har merket meg at det ikke er.
Folk er ikke interessert i å møte nye mennesker som kanskje er litt en annen type enn en selv, det de vil er å møte sine venners venner og bli kjent med dem.
Etter et halvt år er jeg nå gått tilbake til gamle triste tanker, jeg føler meg helt LOST, fortapt i elendigheten jeg fører med meg hvor enn jeg går
I klassen hvor jeg går nå har jeg tre virkelig gode venner, venner som betyr alt for meg! De holder motet mitt oppe og er der for meg; -vi er der for hverandre. Det som gjør at jeg nå er kommet ned på bunn igjen, er at jeg også nå har kommet borti en gjeng med falske mennesker som til tider later som de bryr seg, mens de for det meste behandler meg som luft. Det første du opplever og tenker i en ny klasse er "Jess, endelig er det noen som bryr seg om meg, noen som vil bli kjent med hvem jeg virkelig er og godtar meg!" Noen dager senere innser du at neida, de ville nok ikke det likevel, i dag er jeg visst ikke noe verdt for dem likevel. Du føler deg som et null, en dust, en sprukken boble som ikke lenger eksisterer.
Andre igjen har jeg ikke pratet med i det hele tatt, de har ikke sett meg, de har null interesse for hvem jeg er. Jaja, tenker jeg, de kjenner vel folk fra barneskolen som sier jeg er et null, en person som ikke er verdt å kjenne. Da må de vel bare få lov til å være sånn da...
Som sagt, nå er jeg nådd bunnen! Jeg er lut lei av å være luft for de fleste, jeg vil endelig få vise hvem jeg er! Jeg orker ikke mer av verden rundt meg, spesiellt ikke skolelivet, jeg vil bort, jeg vil slutte! Ikke slutte på skolen fullstendig, nei, jeg vil bare slutte på skolen hvor jeg går nå, komme meg vekk og starte på nytt et annet sted der ingen kjenner meg og kan høre på alle andres negative tanker om meg, hvorfor skal andre hele tiden si sine meninger om en? Kan man ikke bare la folk få sitt eget inntrykk!
- Du må tenke på alt det positive, får jeg høre fra hver eneste person jeg prater med om dette. Men NEI, jeg klarer det ikke lenger! Jeg har jo et liv utenfor skolen, og det er jo flott, jeg har en jobb jeg trives kjempegodt med, helt supre kollegaer og alt er bra. Jeg har alltid ønsket meg en hund, og det har jeg fått, vennene mine fra ungdomsskolen er der når jeg trenger dem, og omvendt. Det er dette som gir meg styrke og gnist! <3 Det finnes jo positive ting i mitt liv, men når ting ikke er bra på skolen, som opptar så mye av min tid, klarer jeg ikke lenger å være glad hele tiden. Jeg går mye rundt i min egen verden og tenker, kanskje det ville vært bedre om jeg forsvant fra jordens overflate eller ble borte på en øde øy til livet var over?
Tenker jeg på skolen og menneskene der, får jeg en stor klump i magen og føler meg uvel. Skal jeg opp om morgenen og inn på bussen holder jeg på å svime av, jeg blir kvalm hver dag jeg ser jentene fra barneskolen og tenker på hvordan jeg ble behandlet, selvopptatt føler jeg meg nå, SELVOPPTATT skriker de evinnelige stemmene inne i hodet mitt... Er det det jeg er?
Abonner på:
Innlegg (Atom)